Er mobilnettet samfunnskritisk teknologi?

Diskusjonen går høyt i dagens medier vedrørende bruk av Kinesiske Huawei i vårt fremtidige 5G mobilnett. Dette er bra, men dessverre er argumentasjonene svake og til dels feilaktige fordi diskusjonen rundt valget av vår samfunnskritiske 5G mobilteknologi ikke settes inn i et korrekt historisk og sikkerhetsmessige perspektiv. La meg ta det historiske først. Det første mobilnettet ble etablert 1981 og var en ren Nordisk innovasjon, nemlig Nordic Mobile Telephone 450 (NMT 450). Dette var et resultat av et samarbeid mellom de Nordiske teleselskapene. Neste versjon, NMT 900 var naturlig nok også Nordisk. Deretter fulgte første forsøket på et globalt system kalt Global System for Mobile communication, bedre kjent som GSM. GSM ble en Europeisk standard, basert på en Norsk oppfinnelse og drevet frem av de Nordiske teleselskapene, inklusive de Nordiske leverandørselskapene Ericsson og Nokia som også var leverandører av NMT 450/900 teknologi. Nå fulgte 3G, 3G/UMTS, 4G og nå sist 5G.

Per i dag har vi 3 store globale leverandører av mobilnett teknologi, nemlig Nokia, Ericsson og Huawei. Sistnevnte er en nykommer å regne. Huawei var etablert i 1987 som en del av det Kinesiske forsvaret. Deres teknologi var basert på «reverse engineering», det vil si kopiering av teknologi som allerede var utviklet i Vesten. Gradvis har Huawei forsøkt å frigjøre seg fra den Kinesiske statens kontroll, men med dagens Kinesiske lovverk så kan Huawei pålegges å samle inn data fra sine nettverk. Den Afrikanske unionen har fått merke nettopp dette da Huawei samlet inn data i en tiårsperiode fra alle aktiviteter i Den afrikanske Unions hovedkvarter.

Nylig kunne vi lese en kommentar i DN hvor konklusjonen var at vi nærmest var henvist til å velge mellom to onder, enten Kinesisk eller Amerikansk teknologi. Dette er feil, vi kan velge begge de to leverandørene som vi har levd med siden NMT 450 og som er de eneste globale leverandørene som har vært i toppen globalt helt siden det første mobile nettverket ble etablert i 1981.

Hva så med sikkerhetsrisikoen? Kan vi stole på våre to naboland? PST har gått høyt ut på banen og advart mot Kinesisk teknologi. Dette er bra, men sannsynligvis ikke nok ettersom finans- og eksport-markedet i Norge, les lakseindustrien, kommer til å bli straffet dersom vi utestenger Huawei og derfor vil regjeringen bli satt under press for å bøye av. I så fall blir det helt fatalt for Norge. Vi er allerede et samfunn hvor mobilteknologien er altomfattende. Fremtiden med selvkjørende biler og «Internet of Things» (IoT) vil med 5G gjøre mobilnettet enda mer samfunnskritisk. Så la det være klart, det hjelper ikke om vi krypterer kommunikasjonen dersom den blir utilgjengelig (shutdown) og det hjelper lite om vi blander utstyr fra mer enn en leverandør så lenge den ene leverandøren har tilgang til data som kan sendes «hjem» og det er tilfeldigvis din bil som passerer denne basestasjonen, det hjelper ikke at utstyret testes før installasjon fordi alle oppdateringene også må testes hver eneste gang de legges inn. Vi kan bygge et fullt ut redundant (duplisert) nettverk slik at tilgjengeligheten opprettholdes dersom Huawei tar ned sine basestasjoner, det blir dyrt og meningsløst ettersom så lenge de er i vårt mobile nettverk så kan et kommunistisk diktatur tappe våre data og true vår samfunnssikkerhet. Vårt nasjonale teleselskap må pålegges å ikke velge Kinesisk samfunnskritisk teknologi. For å sitere en av våre politikere, sikkerhet trumfer pris!

Har vår handelspolitikk blitt servil?

AliPay og Vipps

DN 12/12-2018

 

 

 

Norsk U-hjelp fungerer ikke!

-->

Et overveldende flertall i Norge er positive til at vi gir omfattende bistand til å hjelpe utviklingsland med å bekjempe fattigdom, redusere korrupsjon og forbedre helse- og utdanning slik at landene selv skal kunne videreutvikle sitt samfunn i en trygg og demokratisk retning.

Etter mer enn 50 år med bistand gjennom Norad, kan befolkningen i bistandslandene oppleve demokrati, nulltoleranse for korrupsjon, en trygg hverdag samt primær helse og skole?

Et eksempel er Malawi som mottar den nest største bistanden fra Norge på mer enn en halv milliard kroner i 2018.

Malawi er ett av verdens fattigste land (kilde: Human Development Index) med over 50% av befolkningen under fattigdomsgrensen (1$ pr dag å leve for) hvorav hele 25% i ekstrem fattigdom.

Norsk bistand i 2016 (siste regnskapsår) viser at bistanden til Malawi i realiteten gikk til ulike landbruksprosjekter (169 millioner kroner) samt ett næringsutviklingsprosjekt på 4 Millioner kroner, dessuten, Norfund som ble etablert av Stortinget i 1997, investerte over 1.4 millioner kroner i grunnfondskapital for Næringsutvikling i Malawi. Er dette fornuftig bistandspolitikk?

I henhold til Regjeringen.no så har bistandsbudsjettet for 2018 en tydelig prioritering av utdanning, helse, klima og bærekraftig energi, jobbskaping, humanitær bistand og innsats i sårbare områder.

I eksempelet Malawi så renner bistandspengene sannsynligvis rett i lommene på myndighetene som bringer Malawi bakover i utviklingen. Malawi rangeres blant de verste på Corruption Perceptions Index med bare 31 poeng på en skalaen til 100 i 2016 (kilde: Transparency International).  I Aftenposten 11 Oktober 2013 kan vi lese at  Norge stopper all budsjettstøtte til Malawi etter at det er framkommet mistanke om alvorlig korrupsjon. Siden vi når gir mer enn en halv milliard kroner i bistand så må vel det bety at Malawi ikke lenger har “alvorlig korrupsjon”? I 1999 oppnådde Malawi 41 poeng på samme skala. Altså har Malawi gått i feil retning fra ille til verre.

På tross av at Norad har drevet utviklingsprosjekter siden 1952 og at myndighetene har prioritert utdanning og helse, så har Malawi, i henhold til UNICEF, kun 73% menn og 59% kvinner som kan lese og skrive. Forventet levealder var bare 53.8 år i 2016 og barnedødeligheten er begredelig,  1 av 8 barn vokser ikke opp!

Norsk bistand til utviklingslandene i Afrika fungerer ikke! Malawi er bare ett eksempel av mange. Norge må legge om bistandspolitikken radikalt og kun gi støtte til primær helse og utdanning. På Regjering.no kan vi lese; I budsjettforslaget foreslår regjeringen videre å øke støtten til næringsutvikling og jobbskaping til to milliarder kroner. I tillegg foreslår regjeringen en økning i støtten til fornybar energi på 75 millioner kroner.

Dette er en feilslått bistandspolitikk. Næringsprosjekter og miljøprosjekter, ikke engang landbruksprosjekter, fjerner analfabetisme og skaper ikke et samfunn det er trygt å vokse opp i med helse- og utdanningstilbud til alle.

Kun ved å sørge for at alle barn og mødre kan overleve med primær helsetilbud og at alle barn får en primær utdanning som fjerner analfabetisme, bidrar vi til at befolkningen selv kan løse sine problemer, skape demokrati, redusere korrupsjon og utvikle landets næringsliv.

Norge må  derfor gå skrittet helt ut og kanalisere all norsk bistand til kun primær helse og utdanning. Er dette mulig? Ja, men det blir ikke enkelt. Norge vil bli motarbeidet sterkt av bistandsland med stor grad av korrupsjon og nepotisme. I de årlige giverlandskonferansene står de bilaterale organisasjonen i kø for å “få lov” til å gi bistand til prosjekter som, for eksempel, fremmer giverlandets egen industri og teknologi, samt er prosjekter som bistandslandenes korrupte ledere ønsker å få finansiert, men som har en marginal verdi for landets fattige befolkning. For eksempel bygge ut mobilnettverket reduserer ikke fattigdom!

Med fokus på primær helse- og utdanning, vil vi få en ny generasjon som vil vokse opp og som vil kreve demokrati og reduksjon av gapet mellom fattig og rik.

Tør vår nye bistandsminister å ta en slik utfordring?

Er batteridrevne kjøretøy fremtiden?

Helt sikkert er at vi bør og skal bevege oss mot nullutslipp kjøretøy, men er batteridrevne kjøretøy den riktige teknologien? Det synes som om Norge er det eneste landet i verden som klart mener så, det minner litt om da Norske myndigheter for få år siden subsidierte dieselbiler for å redusere CO2 i miljøets navn og totalt overså NO2 (svevestøv) utslippene. Det hele synes å gjenta seg vedrørende  batteridrevne biler, som helt klart har null utslipp, men et betydelig CO2 fotavtrykk i produksjon. Dette inkluderer produksjon av batterier som er avhengig av sjeldne mineraler som kobolt og som utvinnes fra kun to gruver i Kongo under svært dårlige arbeidsforhold inklusive barnearbeid (The Washington Post 30 Sept.2016). Og kobolt er, som nevnt, en begrenset ressurs som også benyttes i produksjon av alle andre batterier, ikke bare bilbatteri, men mengden kobolt i bilbatteri er nesten 10kg mot 20-30g i en bærbar datamaskin og 2g i en smarttelefon. Altså er dagens batteri-teknologi ikke bærekraftig. Vi kan jo selvsagt alltids forvente ny batteriteknologi i fremtiden som også kan være bærekraftig. Mye forskning pågår, men mye gjenstår og ingen ny teknologi er å se i umiddelbar fremtid, så hvorfor fokus på batteriteknologi ?

Norge som et rikt land kan ta seg råd til å subsidiere batteridrevne biler, men ikke i all fremtid og spesielt ikke dersom denne teknologien ikke engang er bærekraftig. I dag kan du kjøre et sted mellom 10 og 15 år med din bensinbil før du har samme CO2 avtrykk som en ny batteribil av f.eks. typen Tesla. Dessuten så vet de fleste transportøkonomer og miljøaktivister at det er større gevinster å hente på nullutslipp fra tungtransport, ikke minst i tettbebygde strøk. I tillegg foregår det omfattende uttesting av elektrifiserte skip, men Avinors målsetting om kun nullutslipp fra all innenlands lufttransport i løpet av 12 år, er bare latterlig og sier at Avinor ikke bare mangler bakkekontakt , men også grunnleggende forståelse for teknologi og teknologisk utvikling.

Den nullutslippteknologien som i øyeblikket har størst potensiale til å bli bærekraftig med lavest mulig CO2, er Hydrogen. En hydrogen brenselscelle produserer sin egen strøm og benytter altså ikke et batteri til annet enn hva et 12 volts batteri benyttes i en bil drevet av fossilt brennstoff. Utslippet fra en Hydrogen brenselcelle er kun ren vanndamp (i små mengder). Prinsippet for en hydrogen brenselcelle er å binde sammen hydrogen atomene med oksygen (tatt fra luft) og i denne elektrokjemiske prosessen produseres elektroner, dvs strøm. 

Ulempen? Selve brenselcellen er i dag kostbar, det forskes på alternative nanomaterialer som kan bringe kostnaden ned. Pr dags dato synes Honda og Hyundai å allerede ha en kostnadseffektiv løsning i markedet. I tillegg må vi selvsagt produsere hydrogen, typisk fremstilt ved elektrolyse av vann. Og ikke minst, vi må bygge hydrogen fyllestasjoner. Vi har allerede en velfungerende Norsk industri som bygger hydrogenstasjoner over hele verden, bl.a. har de fått en stor kontrakt i Kalifornia. En fylling tar bare sekunder og varer over like lange kjørestrekninger som dagens  biler drevet av fossilt brennstoff, men her ligger det en stor utfordring for Norge ettersom vi er i ferd med å bygge infrastruktur for lading av batteri, dermed blir dette en uforholdsmessig stor kostnad som bare må kastes på dynga til fordel for hydrogen fyllestasjoner.

Man kunne kanskje forsvare den Norske avgiftspolitikken med subsidier av batteribiler med at bilindustrien også satser på batteribiler, men gjør de det? Vær oppmerksom på at utviklingen av en batteribil og en hydrogenbil bare skiller seg med en hydrogentank og en brenselcelle til erstatning for et digert batteri. Altså overgangen fra batteri til hydrogen er relativt enkel for bilindustrien.

Så hva er veien videre? Dropp subsidiene på en ikke bærekraftig teknologi som kun er en mellomfase, oppmuntre gjerne folk flest til å kjøre batteribil, men ikke kast bort offentlige midler på noe som ikke er bærekraftig, varig og miljøoptimalt. Industrien kommer til å styre seg selv mot hydrogen ettersom det er her de store kostnadsbesparelsene ligger, ca 30 prosent, i form av gjenbrukbar ren energi. Sørg for å regulere vare- og tungtransporten slik at de tar overgangen til nullutslipp først. 

Det er rimelig med en nullutslipp sone i Oslo sentrum i 2030, men luftfart!? Apropos, Boing startet utvikling av hydrogen brenselcelle for fly allerede for mer enn 10 år siden…

Norske politikere gjør sosiale medier til fluepapir for falske nyheter

Falske nyheter spres via sosiale medier som bl.a. Facebook for bl.a. å påvirke en politikk, politisk prosess eller demokratiske valg i en bestemt retning. Dette viser seg å fungere bedre enn hva de fleste trodde bare for en kort tid tilbake. 

Temmelig sikkert er at falske nyheter har hatt en påvirkning på 2016-valget i USA og kanskje også Brexit. Så hva er problemet her hjemme? Jo, det viser seg at flere og flere Nordmenn har droppet tradisjonelle medier til fordel for f.eks. Facebook fordi de da får alt på samme “plattform”, de kan oppdatere seg på vennegjengen og “samtidig” lese “nyheter”. Det er en voksende gruppe personer her hjemme som synes helt å ha glemt hvor regulert nyhetsformidlingen faktisk er i de fleset demokratier, inklusive i Norge hvor vi bl.a. har redaktør-ansvar og pressens faglige utvalg - dette for bl.a. å sikre kildekontroll.

Våre politkere og myndigheter har altså ulike “verktøy" for å begrense falske nyheter men ingen kontroll på falske nyheter publisert på internett som f.eks. Facebook eller andre sosiale medier - hvorfor vil de da at vi skal lese nyheter på Facebook? 

Norske polikere gjør nemlig akkurat det ved å publisere sine ytringer og politiske budskap på Facebook. Vi ser dette bl.a. når topp-politikere i Arbeiderpartiet gir sine ytringer på Facebook under Giske saken og #metoo kampanjen. Hvorfor gjør de dette? Vet de ikke bedre? Når skal Norske topp-politikere slutte å “legalisere” nyhetesformidling på Facebook og andre sosiale medier? Faktum er at de gjør Facebook til et fluepapir for falske nyheter når de ivrig for at deres tilhengere skal lese deres ytringer på Facebook og ikke i tradisjonelle Norske medier på papir eller internett.

Kan årsaken være at det haster så mye å få sine ytringer ut i media at de ikke kan vente til det Norske medie legger ut ytringene? Eller tror de at Norske medier ikke vil ta tak i deres ytringer? Neppe, jeg vil anbefale alle offentlige organisasjoner og personer til bare å bruke Facebook og andre sosiale medier til statisk informasjon som parktiske detaljer og hvordan de kan kontaktes og lignende. I tillegg kan de kanskje kjøpe seg et privat sikkert domene og en blogg-applikasjon som vil koste mindre enn en hundrelapp i måneden. Her kan de publisere sine ytringer og heller legge ut linker til sine respektive private internettsider på sine Facebook-sider - og altså ikke selve ytringen!

Fortsetter de å gjøre som i dag risikerer vi store demokratisk problemer i fremtiden når falske nyheter er med på å vri våre demokratiske prosesser i uheldige retninger uten kontroll av våre myndigheter og vårt ærværdige Storting.

Det hjelper ikke at Facebook nå har annonsert at de ønsker å satse mer på “venne-kommunikasjon” og mindre på nyheter - dette er bare et resultat av taktikk og det faktum at de ikke greier å ta et redaktør-ansvar for den store mengde “nyheter” som flommer inn på Facebook. For bare en uke siden fulgte Facebook opp med å oppmuntre brukerne til selv å kvalifisere kredibiliteten til nyhetene de leser(?). Dette hjelper heller ikke stort og har ikke noe å gjøre med redaktøransvar!

Så kjære politiker, når det oppmuntres til å tenke seg om tre ganger for du legger ut noe på Facebook så er det ikke bare for å beskytte dine personlige data, men også for å unngå å “legalisere” plattformen med dine viktige politiske ytringer og dermed gjøre plattformen til et fluepapir for falske nyheter!

Blockchain - intro

Blockchain is a decentralised ledger technology used by a business network to securely exchange digital or physical assets. Each member of the network is granted access to an up-to-date copy of this encrypted ledger so they can read, write and validate transactions. Once a transaction is validated using a consensus process, it's instantly committed to all ledgers in the network.

The net result is faster, private, confidential and audit-able business-to-business interactions among suppliers, distributors, financial institutions, regulators or anyone wishing to make a secure exchange. Blockchain creates a permanent, digitised chain of transactions that are grouped in blocks and can’t be altered.

Some benefits of blockchain:

    Reduces settlement time from days to near instantaneous.
    Removes overhead and cost intermediaries.
    Reduces risk of collusion and tampering.
    Increases trust through shared processes and record keeping.

1) One of blockchain's main benefits lies in its transparency, as the aforementioned ledger functions as a living, breathing chronicle of all peer-to-peer transactions that occur.

2) Each time a transaction takes place, such as one party sending bitcoin directly to another, the details of that deal - including its source, destination and date/timestamp - are added to what is referred to as a block.

3) This block contains the transaction in this example along with other similar types of transactions that have been recently submitted, usually within the past ten minutes or so when you're dealing with bitcoin in particular. Intervals may vary depending on the specific blockchain and its configuration.

4) The validity of the transactions within the cryptographically-protected block is then checked and confirmed by the collective computing power of miners within the network in question.

On an individual basis, these miners are computers which are configured to utilise their GPU and/or CPU cycles to solve complex mathematical problems, passing the block's data through a hashing algorithm until a solution is found. Once solved, the block and all of its respective transactions have been verified as legitimate. Rewards (bitcoin, in this example) are then divvied up among the computer or computers that contributed to the successful hash.

5) Now that the transactions within a block are deemed valid it is attached to the most recently verified block in the chain, creating a sequential ledger which is viewable by all who desire.

This process continues in perpetuity, expanding upon the blockchain's contents and providing a public record that can be trusted.

In addition to being constantly updated, the chain and all of its blocks are distributed across the network to a large number of machines.

This ensures that the latest version of this decentralised ledger exists virtually everywhere, making it almost impossible to forge.