Norsk U-hjelp fungerer ikke!

-->

Et overveldende flertall i Norge er positive til at vi gir omfattende bistand til å hjelpe utviklingsland med å bekjempe fattigdom, redusere korrupsjon og forbedre helse- og utdanning slik at landene selv skal kunne videreutvikle sitt samfunn i en trygg og demokratisk retning.

Etter mer enn 50 år med bistand gjennom Norad, kan befolkningen i bistandslandene oppleve demokrati, nulltoleranse for korrupsjon, en trygg hverdag samt primær helse og skole?

Et eksempel er Malawi som mottar den nest største bistanden fra Norge på mer enn en halv milliard kroner i 2018.

Malawi er ett av verdens fattigste land (kilde: Human Development Index) med over 50% av befolkningen under fattigdomsgrensen (1$ pr dag å leve for) hvorav hele 25% i ekstrem fattigdom.

Norsk bistand i 2016 (siste regnskapsår) viser at bistanden til Malawi i realiteten gikk til ulike landbruksprosjekter (169 millioner kroner) samt ett næringsutviklingsprosjekt på 4 Millioner kroner, dessuten, Norfund som ble etablert av Stortinget i 1997, investerte over 1.4 millioner kroner i grunnfondskapital for Næringsutvikling i Malawi. Er dette fornuftig bistandspolitikk?

I henhold til Regjeringen.no så har bistandsbudsjettet for 2018 en tydelig prioritering av utdanning, helse, klima og bærekraftig energi, jobbskaping, humanitær bistand og innsats i sårbare områder.

I eksempelet Malawi så renner bistandspengene sannsynligvis rett i lommene på myndighetene som bringer Malawi bakover i utviklingen. Malawi rangeres blant de verste på Corruption Perceptions Index med bare 31 poeng på en skalaen til 100 i 2016 (kilde: Transparency International).  I Aftenposten 11 Oktober 2013 kan vi lese at  Norge stopper all budsjettstøtte til Malawi etter at det er framkommet mistanke om alvorlig korrupsjon. Siden vi når gir mer enn en halv milliard kroner i bistand så må vel det bety at Malawi ikke lenger har “alvorlig korrupsjon”? I 1999 oppnådde Malawi 41 poeng på samme skala. Altså har Malawi gått i feil retning fra ille til verre.

På tross av at Norad har drevet utviklingsprosjekter siden 1952 og at myndighetene har prioritert utdanning og helse, så har Malawi, i henhold til UNICEF, kun 73% menn og 59% kvinner som kan lese og skrive. Forventet levealder var bare 53.8 år i 2016 og barnedødeligheten er begredelig,  1 av 8 barn vokser ikke opp!

Norsk bistand til utviklingslandene i Afrika fungerer ikke! Malawi er bare ett eksempel av mange. Norge må legge om bistandspolitikken radikalt og kun gi støtte til primær helse og utdanning. På Regjering.no kan vi lese; I budsjettforslaget foreslår regjeringen videre å øke støtten til næringsutvikling og jobbskaping til to milliarder kroner. I tillegg foreslår regjeringen en økning i støtten til fornybar energi på 75 millioner kroner.

Dette er en feilslått bistandspolitikk. Næringsprosjekter og miljøprosjekter, ikke engang landbruksprosjekter, fjerner analfabetisme og skaper ikke et samfunn det er trygt å vokse opp i med helse- og utdanningstilbud til alle.

Kun ved å sørge for at alle barn og mødre kan overleve med primær helsetilbud og at alle barn får en primær utdanning som fjerner analfabetisme, bidrar vi til at befolkningen selv kan løse sine problemer, skape demokrati, redusere korrupsjon og utvikle landets næringsliv.

Norge må  derfor gå skrittet helt ut og kanalisere all norsk bistand til kun primær helse og utdanning. Er dette mulig? Ja, men det blir ikke enkelt. Norge vil bli motarbeidet sterkt av bistandsland med stor grad av korrupsjon og nepotisme. I de årlige giverlandskonferansene står de bilaterale organisasjonen i kø for å “få lov” til å gi bistand til prosjekter som, for eksempel, fremmer giverlandets egen industri og teknologi, samt er prosjekter som bistandslandenes korrupte ledere ønsker å få finansiert, men som har en marginal verdi for landets fattige befolkning. For eksempel bygge ut mobilnettverket reduserer ikke fattigdom!

Med fokus på primær helse- og utdanning, vil vi få en ny generasjon som vil vokse opp og som vil kreve demokrati og reduksjon av gapet mellom fattig og rik.

Tør vår nye bistandsminister å ta en slik utfordring?

Er batteridrevne kjøretøy fremtiden?

Helt sikkert er at vi bør og skal bevege oss mot nullutslipp kjøretøy, men er batteridrevne kjøretøy den riktige teknologien? Det synes som om Norge er det eneste landet i verden som klart mener så, det minner litt om da Norske myndigheter for få år siden subsidierte dieselbiler for å redusere CO2 i miljøets navn og totalt overså NO2 (svevestøv) utslippene. Det hele synes å gjenta seg vedrørende  batteridrevne biler, som helt klart har null utslipp, men et betydelig CO2 fotavtrykk i produksjon. Dette inkluderer produksjon av batterier som er avhengig av sjeldne mineraler som kobolt og som utvinnes fra kun to gruver i Kongo under svært dårlige arbeidsforhold inklusive barnearbeid (The Washington Post 30 Sept.2016). Og kobolt er, som nevnt, en begrenset ressurs som også benyttes i produksjon av alle andre batterier, ikke bare bilbatteri, men mengden kobolt i bilbatteri er nesten 10kg mot 20-30g i en bærbar datamaskin og 2g i en smarttelefon. Altså er dagens batteri-teknologi ikke bærekraftig. Vi kan jo selvsagt alltids forvente ny batteriteknologi i fremtiden som også kan være bærekraftig. Mye forskning pågår, men mye gjenstår og ingen ny teknologi er å se i umiddelbar fremtid, så hvorfor fokus på batteriteknologi ?

Norge som et rikt land kan ta seg råd til å subsidiere batteridrevne biler, men ikke i all fremtid og spesielt ikke dersom denne teknologien ikke engang er bærekraftig. I dag kan du kjøre et sted mellom 10 og 15 år med din bensinbil før du har samme CO2 avtrykk som en ny batteribil av f.eks. typen Tesla. Dessuten så vet de fleste transportøkonomer og miljøaktivister at det er større gevinster å hente på nullutslipp fra tungtransport, ikke minst i tettbebygde strøk. I tillegg foregår det omfattende uttesting av elektrifiserte skip, men Avinors målsetting om kun nullutslipp fra all innenlands lufttransport i løpet av 12 år, er bare latterlig og sier at Avinor ikke bare mangler bakkekontakt , men også grunnleggende forståelse for teknologi og teknologisk utvikling.

Den nullutslippteknologien som i øyeblikket har størst potensiale til å bli bærekraftig med lavest mulig CO2, er Hydrogen. En hydrogen brenselscelle produserer sin egen strøm og benytter altså ikke et batteri til annet enn hva et 12 volts batteri benyttes i en bil drevet av fossilt brennstoff. Utslippet fra en Hydrogen brenselcelle er kun ren vanndamp (i små mengder). Prinsippet for en hydrogen brenselcelle er å binde sammen hydrogen atomene med oksygen (tatt fra luft) og i denne elektrokjemiske prosessen produseres elektroner, dvs strøm. 

Ulempen? Selve brenselcellen er i dag kostbar, det forskes på alternative nanomaterialer som kan bringe kostnaden ned. Pr dags dato synes Honda og Hyundai å allerede ha en kostnadseffektiv løsning i markedet. I tillegg må vi selvsagt produsere hydrogen, typisk fremstilt ved elektrolyse av vann. Og ikke minst, vi må bygge hydrogen fyllestasjoner. Vi har allerede en velfungerende Norsk industri som bygger hydrogenstasjoner over hele verden, bl.a. har de fått en stor kontrakt i Kalifornia. En fylling tar bare sekunder og varer over like lange kjørestrekninger som dagens  biler drevet av fossilt brennstoff, men her ligger det en stor utfordring for Norge ettersom vi er i ferd med å bygge infrastruktur for lading av batteri, dermed blir dette en uforholdsmessig stor kostnad som bare må kastes på dynga til fordel for hydrogen fyllestasjoner.

Man kunne kanskje forsvare den Norske avgiftspolitikken med subsidier av batteribiler med at bilindustrien også satser på batteribiler, men gjør de det? Vær oppmerksom på at utviklingen av en batteribil og en hydrogenbil bare skiller seg med en hydrogentank og en brenselcelle til erstatning for et digert batteri. Altså overgangen fra batteri til hydrogen er relativt enkel for bilindustrien.

Så hva er veien videre? Dropp subsidiene på en ikke bærekraftig teknologi som kun er en mellomfase, oppmuntre gjerne folk flest til å kjøre batteribil, men ikke kast bort offentlige midler på noe som ikke er bærekraftig, varig og miljøoptimalt. Industrien kommer til å styre seg selv mot hydrogen ettersom det er her de store kostnadsbesparelsene ligger, ca 30 prosent, i form av gjenbrukbar ren energi. Sørg for å regulere vare- og tungtransporten slik at de tar overgangen til nullutslipp først. 

Det er rimelig med en nullutslipp sone i Oslo sentrum i 2030, men luftfart!? Apropos, Boing startet utvikling av hydrogen brenselcelle for fly allerede for mer enn 10 år siden…

Norske politikere gjør sosiale medier til fluepapir for falske nyheter

Falske nyheter spres via sosiale medier som bl.a. Facebook for bl.a. å påvirke en politikk, politisk prosess eller demokratiske valg i en bestemt retning. Dette viser seg å fungere bedre enn hva de fleste trodde bare for en kort tid tilbake. 

Temmelig sikkert er at falske nyheter har hatt en påvirkning på 2016-valget i USA og kanskje også Brexit. Så hva er problemet her hjemme? Jo, det viser seg at flere og flere Nordmenn har droppet tradisjonelle medier til fordel for f.eks. Facebook fordi de da får alt på samme “plattform”, de kan oppdatere seg på vennegjengen og “samtidig” lese “nyheter”. Det er en voksende gruppe personer her hjemme som synes helt å ha glemt hvor regulert nyhetsformidlingen faktisk er i de fleset demokratier, inklusive i Norge hvor vi bl.a. har redaktør-ansvar og pressens faglige utvalg - dette for bl.a. å sikre kildekontroll.

Våre politkere og myndigheter har altså ulike “verktøy" for å begrense falske nyheter men ingen kontroll på falske nyheter publisert på internett som f.eks. Facebook eller andre sosiale medier - hvorfor vil de da at vi skal lese nyheter på Facebook? 

Norske polikere gjør nemlig akkurat det ved å publisere sine ytringer og politiske budskap på Facebook. Vi ser dette bl.a. når topp-politikere i Arbeiderpartiet gir sine ytringer på Facebook under Giske saken og #metoo kampanjen. Hvorfor gjør de dette? Vet de ikke bedre? Når skal Norske topp-politikere slutte å “legalisere” nyhetesformidling på Facebook og andre sosiale medier? Faktum er at de gjør Facebook til et fluepapir for falske nyheter når de ivrig for at deres tilhengere skal lese deres ytringer på Facebook og ikke i tradisjonelle Norske medier på papir eller internett.

Kan årsaken være at det haster så mye å få sine ytringer ut i media at de ikke kan vente til det Norske medie legger ut ytringene? Eller tror de at Norske medier ikke vil ta tak i deres ytringer? Neppe, jeg vil anbefale alle offentlige organisasjoner og personer til bare å bruke Facebook og andre sosiale medier til statisk informasjon som parktiske detaljer og hvordan de kan kontaktes og lignende. I tillegg kan de kanskje kjøpe seg et privat sikkert domene og en blogg-applikasjon som vil koste mindre enn en hundrelapp i måneden. Her kan de publisere sine ytringer og heller legge ut linker til sine respektive private internettsider på sine Facebook-sider - og altså ikke selve ytringen!

Fortsetter de å gjøre som i dag risikerer vi store demokratisk problemer i fremtiden når falske nyheter er med på å vri våre demokratiske prosesser i uheldige retninger uten kontroll av våre myndigheter og vårt ærværdige Storting.

Det hjelper ikke at Facebook nå har annonsert at de ønsker å satse mer på “venne-kommunikasjon” og mindre på nyheter - dette er bare et resultat av taktikk og det faktum at de ikke greier å ta et redaktør-ansvar for den store mengde “nyheter” som flommer inn på Facebook. For bare en uke siden fulgte Facebook opp med å oppmuntre brukerne til selv å kvalifisere kredibiliteten til nyhetene de leser(?). Dette hjelper heller ikke stort og har ikke noe å gjøre med redaktøransvar!

Så kjære politiker, når det oppmuntres til å tenke seg om tre ganger for du legger ut noe på Facebook så er det ikke bare for å beskytte dine personlige data, men også for å unngå å “legalisere” plattformen med dine viktige politiske ytringer og dermed gjøre plattformen til et fluepapir for falske nyheter!