Løgner og arsenikk

Fra i dag kan boka kjøpes i hvilken som helst bokhandel og bokhandel på nett:

Alle svikter i sparkesykkelsaken

Kommunene og Samferdselsdepartementet er både handlingsløse og kunnskapsløse i sparkesykkelsaken på tross av at løsningen er meget enkel.

 

Et utall innlegg og kronikker har vært publisert i alle medier uten at noen har snublet i nærheten av løsningen på tross av at den, nettopp er snublende nær. Kan det skyldes at myndighetene drukner i sparkesykkel problemer og ikke skjønner hvilke problemer som skal løses?

 

Er det antallet elektriske sparkesykler som blir plassert ut uten kontroll av kommunen, eller er det antall ulykker? Kanskje det er forsøplingen med alle sparkesyklene som ligger slengt over alt og som også hindrer fremkommeligheten på fortau og til og med i trikkesporet? Hva med utrykningskjøretøy som må ut og lempe vekk sparkesykler som hindrer fremkommeligheten til boligområder og mister verdifulle minutter? Hvorfor har ingen snakket om korona smitten og smittevern, så langt jeg har observert er det ikke eneste bruker som vasker håndtakene på syklene de tar i bruk, er sparkesyklene blitt en gedigen smittespreder?

 

Det vi har sett er at politikere og publikum er opptatt av hjelm-bruk, aldersgrenser, to på en sykkel, kjøring i beruset tilstand og hastighetsbegrensninger, men selv disse regulerende utfordringene har ikke politikerne greid å løse, det sies at Samferdselsdepartementet «jobber med saken» - hvor lenge da? Det vi også har sett er at Oslo Kommune har malt noen parkeringstriangler i rådhusets borggård – til hvilket formål? At utleier skal fylle de opp hver morgen med nye sparkesykler? Til parkering fungerer de ikke, brukere parkere fortsatt akkurat der de vil, også midt i borggården, midt på rådhusplassen og over alt ellers hvor folk ferdes – og nettopp her ligger løsningen.

 

Alle syklene har innebygget GPS, utleier kan derfor definere digitale parkeringsplasser over hele byen i samråd med kommunen. Hver enkelt bruker må parkere syklene innenfor disse digitale parkeringsplassene for å kunne stoppe leieperioden. Så lenge syklene befinner seg utenfor en av disse digitale P-plassene, løper taksameteret og bruker må betale.

Dette er enkelt og billig å implementere, løsningen finnes allerede hos minst en el-sykkel utleier i Oslo og i utlandet – gjenbruk derfor løsningen på de elektriske sparkesyklene og alle problemene rundt forsøpling, feil parkering som hindrer fremkommelighet for blinde og utrykningskjøretøy blir løst. I tillegg, og det er kanskje det beste, antall brukere og dermed antall sparkesykler i bruk kommer til å bli redusert ettersom de fleste brukere i dag er fornøyelsesbrukere, de synes ikke det blir like attraktivt dersom de må parkere syklene på bestemte områder og ikke på badestranda eller utenfor kompisens leilighet eller midt på Karl Johans gate.

En slik løsning er automatisk, heldigital og krever ingen tiltak fra kommunen eller sentralmyndighetene annet enn å vedlikeholde et digitalt kart med alle P-plassene til sparkesyklene.

 

Operasjons Dagsverk 2019

Årets Operasjons Dagsverk er et prisverdig tiltak for å hjelpe unge og barn som blir utsatt for barnearbeid ved de to viktigste kobolt-gruvene i Kongo. Disse to gruvene utvinner nesten all kobolt for verdensmarkedet.

Fra Operasjon Dagsverk får vi høre at kobolt benyttes i batteriene til våre mobiltelefoner, men vi hører ikke noe snakke om mobil-skam av den grunn.

Vår regjering og våre politikere gjentar ofte i forbindelse med alt fra miljøtiltak til brudd på arbeidsmiljøloven at vi skal fokusere der tiltak gir størst effekt. Da bør våre unge ikke føle noen mobilskam i Norge ettersom våre mobilbatterier har omtrent 10 gram kobolt, da bør de unge heller kreve elbil-skam fra sine foreldre og politikere ettersom en elbil har omtrent 9 kg kobolt i sine batterier. Vi alle vet at Norge «går foran» med stimuleringer av elbilen som dermed nå har passert 200.000 solgte biler, dette for å redde miljøet, men dessverre også økt stimulering av barnearbeid i Kongo.

Elbilene alene i Norge inneholder kobolt tilsvarende 180 millioner mobilbatterier, minst tilsvarende 200 millioner mobilbatterier dersom vi også inkluderer batteriene i hybridbilene.

Lille Norge stimulerer dermed barnearbeidet i Kongo omtrent like mye som hele det amerikanske forbruket av mobiltelefoner.

Det kjennes litt underlig at det skal være nødvendig å opplyse om dette misforholdet ettersom fjorårets fredsprisvinner, Dennis Mukwege, selv fra Kongo, tydelig fortalte akkurat det samme i sitt foredrag for ett år siden.

Er mobilnettet samfunnskritisk teknologi?

Diskusjonen går høyt i dagens medier vedrørende bruk av Kinesiske Huawei i vårt fremtidige 5G mobilnett. Dette er bra, men dessverre er argumentasjonene svake og til dels feilaktige fordi diskusjonen rundt valget av vår samfunnskritiske 5G mobilteknologi ikke settes inn i et korrekt historisk og sikkerhetsmessige perspektiv. La meg ta det historiske først. Det første mobilnettet ble etablert 1981 og var en ren Nordisk innovasjon, nemlig Nordic Mobile Telephone 450 (NMT 450). Dette var et resultat av et samarbeid mellom de Nordiske teleselskapene. Neste versjon, NMT 900 var naturlig nok også Nordisk. Deretter fulgte første forsøket på et globalt system kalt Global System for Mobile communication, bedre kjent som GSM. GSM ble en Europeisk standard, basert på en Norsk oppfinnelse og drevet frem av de Nordiske teleselskapene, inklusive de Nordiske leverandørselskapene Ericsson og Nokia som også var leverandører av NMT 450/900 teknologi. Nå fulgte 3G, 3G/UMTS, 4G og nå sist 5G.

Per i dag har vi 3 store globale leverandører av mobilnett teknologi, nemlig Nokia, Ericsson og Huawei. Sistnevnte er en nykommer å regne. Huawei var etablert i 1987 som en del av det Kinesiske forsvaret. Deres teknologi var basert på «reverse engineering», det vil si kopiering av teknologi som allerede var utviklet i Vesten. Gradvis har Huawei forsøkt å frigjøre seg fra den Kinesiske statens kontroll, men med dagens Kinesiske lovverk så kan Huawei pålegges å samle inn data fra sine nettverk. Den Afrikanske unionen har fått merke nettopp dette da Huawei samlet inn data i en tiårsperiode fra alle aktiviteter i Den afrikanske Unions hovedkvarter.

Nylig kunne vi lese en kommentar i DN hvor konklusjonen var at vi nærmest var henvist til å velge mellom to onder, enten Kinesisk eller Amerikansk teknologi. Dette er feil, vi kan velge begge de to leverandørene som vi har levd med siden NMT 450 og som er de eneste globale leverandørene som har vært i toppen globalt helt siden det første mobile nettverket ble etablert i 1981.

Hva så med sikkerhetsrisikoen? Kan vi stole på våre to naboland? PST har gått høyt ut på banen og advart mot Kinesisk teknologi. Dette er bra, men sannsynligvis ikke nok ettersom finans- og eksport-markedet i Norge, les lakseindustrien, kommer til å bli straffet dersom vi utestenger Huawei og derfor vil regjeringen bli satt under press for å bøye av. I så fall blir det helt fatalt for Norge. Vi er allerede et samfunn hvor mobilteknologien er altomfattende. Fremtiden med selvkjørende biler og «Internet of Things» (IoT) vil med 5G gjøre mobilnettet enda mer samfunnskritisk. Så la det være klart, det hjelper ikke om vi krypterer kommunikasjonen dersom den blir utilgjengelig (shutdown) og det hjelper lite om vi blander utstyr fra mer enn en leverandør så lenge den ene leverandøren har tilgang til data som kan sendes «hjem» og det er tilfeldigvis din bil som passerer denne basestasjonen, det hjelper ikke at utstyret testes før installasjon fordi alle oppdateringene også må testes hver eneste gang de legges inn. Vi kan bygge et fullt ut redundant (duplisert) nettverk slik at tilgjengeligheten opprettholdes dersom Huawei tar ned sine basestasjoner, det blir dyrt og meningsløst ettersom så lenge de er i vårt mobile nettverk så kan et kommunistisk diktatur tappe våre data og true vår samfunnssikkerhet. Vårt nasjonale teleselskap må pålegges å ikke velge Kinesisk samfunnskritisk teknologi. For å sitere en av våre politikere, sikkerhet trumfer pris!

Har vår handelspolitikk blitt servil?

AliPay og Vipps

DN 12/12-2018

 

 

 

Norsk U-hjelp fungerer ikke!

-->

Et overveldende flertall i Norge er positive til at vi gir omfattende bistand til å hjelpe utviklingsland med å bekjempe fattigdom, redusere korrupsjon og forbedre helse- og utdanning slik at landene selv skal kunne videreutvikle sitt samfunn i en trygg og demokratisk retning.

Etter mer enn 50 år med bistand gjennom Norad, kan befolkningen i bistandslandene oppleve demokrati, nulltoleranse for korrupsjon, en trygg hverdag samt primær helse og skole?

Et eksempel er Malawi som mottar den nest største bistanden fra Norge på mer enn en halv milliard kroner i 2018.

Malawi er ett av verdens fattigste land (kilde: Human Development Index) med over 50% av befolkningen under fattigdomsgrensen (1$ pr dag å leve for) hvorav hele 25% i ekstrem fattigdom.

Norsk bistand i 2016 (siste regnskapsår) viser at bistanden til Malawi i realiteten gikk til ulike landbruksprosjekter (169 millioner kroner) samt ett næringsutviklingsprosjekt på 4 Millioner kroner, dessuten, Norfund som ble etablert av Stortinget i 1997, investerte over 1.4 millioner kroner i grunnfondskapital for Næringsutvikling i Malawi. Er dette fornuftig bistandspolitikk?

I henhold til Regjeringen.no så har bistandsbudsjettet for 2018 en tydelig prioritering av utdanning, helse, klima og bærekraftig energi, jobbskaping, humanitær bistand og innsats i sårbare områder.

I eksempelet Malawi så renner bistandspengene sannsynligvis rett i lommene på myndighetene som bringer Malawi bakover i utviklingen. Malawi rangeres blant de verste på Corruption Perceptions Index med bare 31 poeng på en skalaen til 100 i 2016 (kilde: Transparency International).  I Aftenposten 11 Oktober 2013 kan vi lese at  Norge stopper all budsjettstøtte til Malawi etter at det er framkommet mistanke om alvorlig korrupsjon. Siden vi når gir mer enn en halv milliard kroner i bistand så må vel det bety at Malawi ikke lenger har “alvorlig korrupsjon”? I 1999 oppnådde Malawi 41 poeng på samme skala. Altså har Malawi gått i feil retning fra ille til verre.

På tross av at Norad har drevet utviklingsprosjekter siden 1952 og at myndighetene har prioritert utdanning og helse, så har Malawi, i henhold til UNICEF, kun 73% menn og 59% kvinner som kan lese og skrive. Forventet levealder var bare 53.8 år i 2016 og barnedødeligheten er begredelig,  1 av 8 barn vokser ikke opp!

Norsk bistand til utviklingslandene i Afrika fungerer ikke! Malawi er bare ett eksempel av mange. Norge må legge om bistandspolitikken radikalt og kun gi støtte til primær helse og utdanning. På Regjering.no kan vi lese; I budsjettforslaget foreslår regjeringen videre å øke støtten til næringsutvikling og jobbskaping til to milliarder kroner. I tillegg foreslår regjeringen en økning i støtten til fornybar energi på 75 millioner kroner.

Dette er en feilslått bistandspolitikk. Næringsprosjekter og miljøprosjekter, ikke engang landbruksprosjekter, fjerner analfabetisme og skaper ikke et samfunn det er trygt å vokse opp i med helse- og utdanningstilbud til alle.

Kun ved å sørge for at alle barn og mødre kan overleve med primær helsetilbud og at alle barn får en primær utdanning som fjerner analfabetisme, bidrar vi til at befolkningen selv kan løse sine problemer, skape demokrati, redusere korrupsjon og utvikle landets næringsliv.

Norge må  derfor gå skrittet helt ut og kanalisere all norsk bistand til kun primær helse og utdanning. Er dette mulig? Ja, men det blir ikke enkelt. Norge vil bli motarbeidet sterkt av bistandsland med stor grad av korrupsjon og nepotisme. I de årlige giverlandskonferansene står de bilaterale organisasjonen i kø for å “få lov” til å gi bistand til prosjekter som, for eksempel, fremmer giverlandets egen industri og teknologi, samt er prosjekter som bistandslandenes korrupte ledere ønsker å få finansiert, men som har en marginal verdi for landets fattige befolkning. For eksempel bygge ut mobilnettverket reduserer ikke fattigdom!

Med fokus på primær helse- og utdanning, vil vi få en ny generasjon som vil vokse opp og som vil kreve demokrati og reduksjon av gapet mellom fattig og rik.

Tør vår nye bistandsminister å ta en slik utfordring?